Kl. 12.30 skulle jeg møte de andre guttene fra klassen i Chiba, og så dra sammen med dem derfra. Det jeg ikke hadde fått med meg var at seremonien for å feire 30 års jubileet skulle nær Honchiba station, og at det ville være kortest å gå derfra, men gutta hadde litt andre planer. Da jeg møtte dem, og de fikk se det jeg hadde på meg, sa de "så kult" og generelt en del positive ting. Først dro vi på Purikura (jeg gjorde dette første dagen i Japan også, om jeg ikke har nevnt det...). Det det går ut på er at man finner seg et avluke som er ledig, der skal man bli tatt bilde av, med ymse digitale bakgrunner og gjerne posere litt. Når det er gjort gikk vi rundt til andre siden, der kunne vi "redigere" på bildet, det eneste vi egentlig kunne gjøre var å legge på ting i bakgrunnen og skrive/tegne og plassere ymse objekter på bildet. Det er egentlig en ganske jente greie, men likefullt veldig underholdende. Jeg skal legge ut bildene så snart mobilen kommer i orden ;)

Etter dette dro vi for å ete lunsj, jeg hadde riktignok spist frokost 2 timer før, men de som kjenner meg vet at det som regel ikke har noe å si. Er det mat å få, spiser Rasmus alltid =) Vi dro da opp i toppetasjen på en av bygningene like ved Chiba stasjon, av alle ting som jeg trodde var å finne der, var en Italiensk restaurant! og der skulle vi spise. Jeg var ikke vond å be, og ikke lenge etter hadde vi bestilt og henta oss drikke. Jeg har ingen anelse om hva det var jeg spiste, men godt var det og da er jeg fornøyd ^^

De som leste innlegget fra i går husker sikkert at seremonien starta kl. 13.00. Så da tenker du sikkert "Hvordan i grønnerubin klarer de å få gjort så mye på bare en halv time?" Sannheten er at da jeg møtte dem og de hinta til hva vi skulle gjøre, sa de også noe om at det var ok at vi brukte lang tid og ikke var der tidsnok. Jeg stussa litt på dette, men da de sa "Don't worry!" kunne jeg ikke gjøre annet en smile og begynte å synge på "Don't worry, Be happy". Da begynte de å le alle sammen, ikke så rart det egentlig, men det som var litt snodig var at de ikke hadde hørt sangen før! Ok da, de er jappser og dermed unnskyldt :P

Men nok om det... Når vi da endelig hadde klart å komme oss til stedet der hvor seremonien skulle være (det var et fancy navn på det, men det husker ikke jeg) var klokka blitt litt over 14 og dermed hadde vi elegant klart å bli 1 time for seint ute. Så vidt jeg forsto så bare smilte lærerne litt og det virka ikke som at det var noe større problem. Ettersom at alle elevene på skolen, ett sted mellom 500 og 600 hundre elever, var der, trengte vi litt veiledning for å finne ut hvor klassen vår var blitt plassert. Da vi klarte å snike oss vei til dem, og de fikk øye på oss, og især meg vil jeg våge meg til å si, ble det litt mye mumling. Det var en ting som gikk igjen i all mumlingen, og det var navnet mitt! eller i det minste ymse variasjoner som er lettere for Jappsene å uttale. Det var flere av dem som vinka ganske energisk, og jeg vinka fornøyd tilbake. Er jo ikke vær dag man dresser seg opp litt og får en slik reaksjon :P Men så var det detta showet da... jeg skjønner godt at vi tok oss god tid, da jeg så at det bare var skravling. Så for å gjøre det beste ut av det dro jeg fram Sony Walkmannen min og begynte å se på anime, DNAngel. Kunne jo like gjerne gjøre det beste ut av det tenkte jeg. Jeg fikk ikke se så veldig lenge før det var pause, og da ble det litt for mye snakk rundt meg hvor navnet mitt ble nevnt og jeg ble så nysgjerrig at jeg ikke klarte å konse om filmen særlig lenge. Pausen var ikke så lang at det gjorde noe, men disse Jappsene slutter aldri å overraske meg. Før teppet gikk ned for pausen var det tre podier på scenen, pluss en talerstol. På den lille tiden pausen varte hadde de klart å sette opp en liten orkesterplass bestående av to batterier av asiatiske trommer, pluss en sånn diger kinesisk tromme ting. Du kan jo tro at de ellers så sovedyktige elevene fikk seg en liten oppvåkning da trommisene begynte å dundre! Med en dramatisk belysning som gjorde at skyggene dere ble kasta utover veggene i salen var det rett og slett drit kult. Men det slutta ikke der, neida dette var et show som skulle var i ca 1 time, og gjett om jeg ble underholdt! Etter det første tromme nummeret kom det fire andre inn, en med japansk lutt, en med sånne cymbal tinger og to med fløyte. Så var det enda noen minutter med spilling før nok en liten pause, da ble det litt snakk mens to lutter til ble gitt til trommisene og enda en liten snutt med musikk ble spilt. Nå satt jeg et godt stykke ut i salen, men for meg så det ut som at de spilte på luttene med isskraper! Rimelig sikker på at det ikke var det, siden de knapt kommer ned i 5 grader på vinteren i min del av Japan, men like fult, det så litt snodig ut spør du meg. Så var det tilbake til bare trommer, mens de andre midlertidig forsvant fra scenen. De var ikke ute av rampelyset lenge, for i løpet av sangen dukket det plutselig opp fløyte spill like ved siden av meg. Det sto den den ene fløyte spilleren og slengte ut noen toner, mens hun beveget seg mot midtgangen og så ned mot scenen.

Jeg innså akk at jeg kan komme til å sitte her hele kvelden og skrive om dette showet. Jeg hadde selvfølgelig klart å glemme kameraet hjemme og mobilen tok tidlig kvelden så det er ikke mange bildene og ikke tror jeg de er noe bra heller, men jeg legger dem ut så snart mobben finner ut at den vil høre på meg igjen. Showet ble forøvrig filmet så om jeg klarer å få tak i en kopi skal jeg legge det ut på youtube for dere, så kan dere få se selv ;)

That was all, for now folk! See you next time on....